Et uvisst antall ungdom stormer banen i det ballen går i mål og dommeren blåser i fløyta. En 4 dagers fotballturnering er avgjort. Gullpokalen har utløst en enorm glede for de mange ungdommene på en fotballbane i enden av Kilimanjaro! Det er sommer, det er sol, det er East African cup og det er gull til uganda!
I juni var jeg tilbake, tilbake til landet som ifjor var mitt hjem, tilbake til den steikende sola, de humpete veiene, gjestfriheten, vennene og gleden i de små ting.
Hovedmålet mitt for turen var East Africa cup i Moshi, en sjarmerende tanzaniansk by ved foten av afrikas høyeste fjell. East Africa cup er en fotballturnering med over 1000 øst afrikansk barn og ungdom som blir arrangert i juni hvert år. East Africa cup kan på mange måter sammenlignes med Norway cup, men strekker seg litt lenger. Det er ikkje fotball som er det viktigste, det er rammen rundt. Hver morgen er det seminar hvor alle spillerne deltar, de lærer om HIV/AIDS, miljø, ledertrening, konfliktløsning osv. Dette er viktig kunnskap som ikke blir undervist på skolen, dessuten har mange av spillerne aldri gått på skole. Det er nemlig ikkje bare overklassen som møtes på denne cupen, det mixen av klasser, stammer, nasjonaliteter osv. Men det er vanskelig å se forskjellen, for på en fotballbane er alle like. Fotballen blir brukt som et verktøy for utvikling , fotballbanen er en plattform hvor alle er det samme, hvor alle kan få vise seg frem og hvor fordommer blir brutt ned, og det er her mye av forskjellen fra Norway cup ligger. Slagordet til East Africa cup er ”styrke ungdom gjennom sport.” Fotball samler ungdom og gjennom seminar får de viktig kunnskap, de lærer om andre kulturer, på kveldene er det kultur kvelder, her er det risting og shaking og tromming og dansing som for en nordmann ser umulig ut. Moses er 13 år og fra uganda, hanog laget hans ankom Moshi etter en 25 timers lang busstur.. Det er første gang han er utenfor Uganda, og mange i hjembyen han har aldri vært lenger enn nabobyen, han gleder seg til å komme hjem og fortelle om alt han har lært og opplevd.
Hovedmålet mitt for turen var East Africa cup i Moshi, en sjarmerende tanzaniansk by ved foten av afrikas høyeste fjell. East Africa cup er en fotballturnering med over 1000 øst afrikansk barn og ungdom som blir arrangert i juni hvert år. East Africa cup kan på mange måter sammenlignes med Norway cup, men strekker seg litt lenger. Det er ikkje fotball som er det viktigste, det er rammen rundt. Hver morgen er det seminar hvor alle spillerne deltar, de lærer om HIV/AIDS, miljø, ledertrening, konfliktløsning osv. Dette er viktig kunnskap som ikke blir undervist på skolen, dessuten har mange av spillerne aldri gått på skole. Det er nemlig ikkje bare overklassen som møtes på denne cupen, det mixen av klasser, stammer, nasjonaliteter osv. Men det er vanskelig å se forskjellen, for på en fotballbane er alle like. Fotballen blir brukt som et verktøy for utvikling , fotballbanen er en plattform hvor alle er det samme, hvor alle kan få vise seg frem og hvor fordommer blir brutt ned, og det er her mye av forskjellen fra Norway cup ligger. Slagordet til East Africa cup er ”styrke ungdom gjennom sport.” Fotball samler ungdom og gjennom seminar får de viktig kunnskap, de lærer om andre kulturer, på kveldene er det kultur kvelder, her er det risting og shaking og tromming og dansing som for en nordmann ser umulig ut. Moses er 13 år og fra uganda, hanog laget hans ankom Moshi etter en 25 timers lang busstur.. Det er første gang han er utenfor Uganda, og mange i hjembyen han har aldri vært lenger enn nabobyen, han gleder seg til å komme hjem og fortelle om alt han har lært og opplevd.Men selv om east african cup er mer enn en fotballturnering er vinnerinnstinktet høyt og gullpokalen betyr mer enn man aner. Ved første øyekast ser lagene i finalen ut som hvilke som helst ungdom. Kjenner du de vet du at det ene laget kommer fra nord uganda, stedet hvor det fortsatt er uro, hvor utallige barn har vært barnesoldater. Laget de spiller mot er barn fra slummen i nairobi. Kanskje er det ikkje så rart med denne voldsomme gleden, dansinga tromminga som utspiller seg denne ettermiddagen. Som en eks ugander skal jeg ikkje nekte for at jeg heiv meg med i feirnga.
Etter 5 hektiske dager er det et ukjent antall busser som triller ut fra moshi med retning hele øst afrika. Om ikkje alle har med seg en gullpokal i bagasjen er det ingen tvil om at bagasjen til de fleste er tyngre. Mens bussene ruller avgårde, og mange av barna reiser hjem til sine primitive hjem, setter jeg meg på flyet til norge. Jeg skal hjem til mamma og pappa, hjem til et stort hus på et trygt sted. Mine tanker går til de som ikkje har noe å reise hjem til, til dem som jeg løp side om side med dagen før. Men jeg håper og tror at hendelser som eacup har vært med å gidd de noe. Fotball styrker ungdom og gir mange et lys i tunnelen. Vi aner ikkje hvor heldige vi er, vi har all grunn til å feire. Vi har vunnet gull hver eneste dag!
